El pistolero

I definitely enjoyed this book, but it is also definitely the start of a saga. Throughout the whole novel there's so, so many hints of a larger world, and bursts of rapid-fire world building. The world King is creating is strange and intriguing enough that I want to continue with this series just to see how deep the rabbit hole goes. There are also a fair few Stephen King-isms in here, to be sure, though I'm told not as many as the later entries. Really, it's a matter of how much you can tolerate the particular style. I'm writing this a long time after I read it so I apologize for the vagueness.

Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.

Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.

Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.

Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.